Georg Brandes var dansk kritiker og litteraturforsker, som hadde stor innflytelse på skandinavisk litteratur på slutten av 1800-tallet, og begynnelsen av 1900-tallet. I sin forelesning «Hovedstrømninger» i det «19de Aarhundrets Litteratur» (1871), kritiserer han den danske litteraturen. Han mente at litteraturen stod stille, og at endringer var nødvendig dersom verden skulle gå framover. Han ønsket at samfunnsproblemer skulle komme under debatt. Brandes tenkte mest på problemer som var knyttet til religion, og ikke minst forholdet mellom kvinner og menn. Brandes mente at litteraturen sto stille, han hevnet at den var gammeldags, og at det derfor var ingen som interesserte seg i den. Han mente at man burde skrive i samsvar med tiden, og ikke om fantasier og sjeleliv.
Knut Hamsun var norsk forfatter, og blir regnet som opphavet til den moderne roman. I forelesinga «Fra Det Ubevisste Sjeleliv» (1890), skriver han at han ønsker mer fokus på det sjelelige, og mindre på det realistiske. Han vil skrive om individet og de indre sjeletankene, og er motstander av at litteraturen skulle inneholde typer og karakterer.Hamsun og Brandes mente altså to forskjellige ting. Brandes meinte at forfattere burde ta opp samfunnsdebatter og skildre det fysiske miljøet, mens Hamsun meinte at forfattere burde skrive om individet og de indre sjeletankene.
Personlig har jeg ikke lest så mye, så det er vanskelig å uttale meg om hvilke litteratur jeg liker å lese. Jeg meiner at debatt om samfunnsproblemer er bra, men jeg meiner også at det er interessant å diskutere eller skildre de indre sjeletankene. Derfor mener jeg at en burde kunne skrive om begge deler. Det er både interessant og spennende med det indre sjeleliv, men debatt om verdens problemer, og det som virkelig betyr noe i samfunnet er det jeg vil si er viktigst med litteraturen.
Kilder:
- Tema VG3 Norsk språk og litteratur (Benthe Kolberg Jansson, Kristian Kristoffersen, Jannik Krogh og Per Arne - Michelsen) Det norske samlaget 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar